HJERTE TIL HJERTE

Fra Guds hjerte - til DITT hjerte. Fra DITT hjerte - til DIN NESTES hjerte - med Det glade budskap om Herrens fullkomne frelse i Jesus Messias.

Y

JESUS sier:

Jeg er Veien og Sannheten og Livet, ingen kommer til Faderen uten ved (gjennom) meg.

Johs.14, 6.

U

HAN innbyr:
Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære - og jeg skal gi dere hvile.

Matt. 11,28.

DET ER DETTE BUDSKAP VI SØKER Å BRINGE UT GJENNOM

HJERTE TIL HJERTE

®
 

 STERKT
MØTE
MED
HJERTE-
VENNER
I INDIA
SOMMEREN
2006

Det er langt fra Lillesand til India. Både i tid og i kilometer. Det fikk jeg erfare nok en gang da jeg i sommer satte kursen sørover. Med dette ene mål for øyet: Å besøke det land, det folk og de venner som jeg med sorg måtte si farvel til for 14 år siden. Den gang da jordskjelvet rystet og rammet eget hjerte, liv og virke. Etterfulgt av gjentatte avslag på visum. Den åpne døra til India og til Hjerte Til Hjerte-vennene der var blitt lukket.
Men nå var døra åpnet igjen. På en forunderlig måte. I passet lå endog en personlig invitasjon fra minister Gollapalli i delstaten Andhra Pradesh!

VELKOMST
Han stod der på flyplassen i Chennai (Madras) og tok i mot meg, lederen av ”Heart To Heart Welfare Association i India, S. George Bob. Med plakat og velkomstbukett i handa, sammen med venner og medarbeidere.  Herfra skulle turen gå nordover i åtte timer med jernbane, til byen Rajahmundry i delstaten Andhra Pradesh.

”RISBOLLEN”

Denne delstaten, som grenser mot Tamil Nadu i sør og Bengalbukta i øst, kalles med rette for Indias ”risbolle”. Sett ovenfra likner landskapet på et lappeteppe i alle grønnfargens vakre sjatteringer: Beitemarker for kyr og sauer og geiter. Åkrer med ris, korn, sukker, grønnsaker, tobakk, bomull og jordnøtter. Store skogsområder, åser og daler og høy fjell. Sammenbundet og krysset av gigantiske elver som Godavari og Krishna. Det bor mer en 75 million mennesker i denne staten. (2001).  Av ulike ”kaster” og stammer.  Vel 60 pst av dem kan lese og skrive.
          De største byene er Hyderabad (hovedstaden) og tvillingbyen Secunderabad, kystbyen Visakhapatnam, Tirupati, Vijayawada og Guntur City. Og dessuten: Mer enn 26 000 landsbyer! Mange av dem utenfor ”allfarvei”, langt inne i tette og øde skogsområder.  Det er i hovedsak i disse fattige områdene i Godavari-distriktet at Hjerte Til Hjerte-medarbeiderne driver sitt evangelisk-sosiale arbeid. Sponset av midler fra venneforetaket Hjerte Til Hjerte i Norge.
          I fjor beløp hjelpen seg til nesten 80.000 norske kroner.

MINISTERBESØK

Jeg hadde med meg gave til ministeren, en takk for invitasjonen.  Besøket hos ham ble langt annerledes enn forventet. Ikke bare en ti-minutters audiens. Men en strålende velkomst der jeg fikk æren av å åpne og innvie rom og funksjoner i et stort utdanningskompleks for fattige ungdommer. Ministeren (i rutet skjorte på bildet) hadde brukt egen formue til å finansiere prosjektet.  For en symbolsk sum kunne unge gutter og jenter ta videreutdanning her på Bethany Seminary etter at de i 14-årsalderen hadde avsluttet den obligatorisk skole.  
         
 -Dette er eneste mulighet de fattige har til å klatre opp et hakk. Slik at de slipper å vende tilbake til fattigdom, uvitenhet og fornedrelse, sa ministeren. Som sammen med sin kone Lydia hadde tatt initiativet til prosjektet. Ministerens medarbeidere og andre VIP-personer var samlet der for å markere dagen. Og hva passet vel bedre enn at en venn fra det høye nord forestod den høytidelige innvielse av skolen, internatene og høytaleranleggene. Og klipping av snor (bildet, minister i rutet skjorte) for flunkende ny skolebuss. Etterfulgt av velsmakende lunch med ministerfrue og datter og andre utvalgte gjester. Ris og kylling og småfugl og mye mer, inntatt på ekte indisk vis. Med høyrehands-klypa

STERKE OPPLEVELSER

Luktene, lydene, gjensynet med land og folk og venner ble en følelsemessig sterk opplevelse. Både for meg og for dem jeg møtte. Minner på godt og vondt. Og glede over at selv de smerteligste erfaringer og lekser i livet kan vendes til noe positivt. 
Midt i all nøden og fattigdommen demonstreres med all tydelighet den rikdom de eier, både som mennesker og som kristne: Det åpne, glade smil. Stjerna som lyser i de svarte øynene. De åpne ører. (Bildet taler sitt klare språk.) Gleden over å være sammen i det inkluderende fellesskap. Liten og stor. Den fattige – og den litt mindre fattige. Høykaste og lavkaste. Kvinner og menn. Alle forent under samme ”kirketak”, enten det nå bestod av palmeblad eller teglstein. Alle smeltet sammen i den ene allmektige Guds hjerte. Med rom og tumleplass nok for alle.

OVER HELE LANDSBYEN

De satte toner på denne livets og troens rikdom: Sangen ljomet fra kirkene og ”prayershed-ene”, akkompagnert av klapping, trommer, fløyter og elektronisk instrument. Bildet over viser syngende Søndagsskole-barn i finstasen. Mange av de troende tilbrakte timer i faste og bønn før møte og Gudstjeneste begynte. Lokalene ble fylt til trengsel. Og høytaleranlegg sørget for at hele landsbyene fikk høre det glade budskap om Guds omsorg og kjærlighet.

OG SPESIELLE MINNER

















 

Sterkt står minnene fra møte med menneskene.
         Gamle Hannah som var mishandlet av mannen. Nesten brent til døde. Som talte med engler mens hun lå brannskadd på hospitalet. Og som ble en kristen og som nå er et frimodig vitne.  

         Vesle Devi, krøpling, lam både i armer og bein, som ble båret av moren sin til hvert eneste møte. Hun lå på golvet foran talerstolen. Slukte alt som ble sunget og sagt. Og var tydelig glad og stolt over å bli fotografert på fanget til ”Tikke, tikke, takk-pastoren”. Søsteren hennes er stum. Og broren psykisk funksjonshemmet. Foreldrene får ingen ekstra sosial støtte.

         Den store gruppa unge menn hos pastor Ratnam. Ivrige soldater i tjenesten for Herren. –Hjelp oss til å dra ut, bad de. Venneforetaket har ikke råd til å innfri ønskene deres.

         Møtet på taket hos en velstående dame i landsbyen der de ikke hadde bedehus. Nattsvart mørke rundt oss. Ble angrepet av tvistjert-liknende insektssverm mens jeg formidlet evangeliet i ord og toner. Og ble vettskremt av skorpionen som  krøp inn i vinduet bak meg mens jeg spiste nattmaten der.

         Den lille jente som tok imot meg med utstrakt hånd og ledet meg inn i den lille kirken i Chintaluru. Tenk om vi kunne møte hverandre slik når vi samles i Guds hus!

Den andre vesle jenta (som du ser i gul bluse på bildet over), ni år gammel, som sang frimodig om Herrens lidelse og død. Så sterk ble teksten for henne at tårene presset seg fram og rant nedover kinnene hennes.

Den lille stumme gutten, ni år gammel kanskje, som fulgte våkent med under alle møtene i Rajapudi. Bare en svak lyd fra strupen hans. Men rop fra hans og mitt hjerte om at han måtte få talens evne.

         Alle møtene med geiteflokkene, alltid ledet eller voktet av en våken hyrde. Gjerne en liten gutt eller en voksen mann.  Av og til foran flokken. Av og til bak. Og noen ganger midt i.  En preken, en Bibeltime i seg sjøl. Herren er min hyrde.

         Stoppet av bevæpnet bryskt politi da vi var på vei inn i terroristområde. Kommandert ut av bilen. Forhørt. Krav om pass. Da takket jeg Gud for at jeg hadde det med. Også sammen med invitasjonen fra ministeren. Da politisjefen så brevet, ble tonen med ett vennlig: –God tur videre!

 FRA STED TIL STED
 

Turen gikk fra sted til sted, fra landsby til landsby fra ”basen” og hospitset i byen Jaggampeta der jeg bodde. Først på formiddagen. Så av sted igjen på ettermiddag og kveld. Noen ganger flere timers kjøring inn i ”bushen” og opp i fjellområdene. Med nedslitte dekk krabbet den lille firehjulstrekkeren seg fram på ubeskrivelige ”veier” og stier. Over store stein, ned i dype grøfter, langs dype juv og gjennom tett jungel. Med ett motorhavari, tre punkteringer (her er en av dem foreviget)– og utallige ”skyve i gang-operasjoner”. Og alle steder ventende forsamlinger. Venner som hadde sunget og bedt i timevis før vi endelig kom fram. De frydet seg over å lytte til Ordet fra Bibelen. Om Den ene, allmektige Gud som frir mennesker ut fra religionens mørke og syndens slaveri, som bærer og som leder og lar oss gå oppreist med verdighet gjennom livet. Evangeliets budskap på engelsk først. Og så tolket til deres eget ”telegu”.  Med hyppige gjensvar fra forsamlingen. Med vakker sang fra Søndagsskolebarna.  Vitnesbyrd om hvordan mennesker var blitt utfridd fra de mest håpløse situasjoner. Og begjæringer om forbønn for alt det så mange slet med: Aids og kreft, ”chicken”-feber, fattigdommen, funksjonshemninger av ulik slag - og familieproblemer. Fellesskapet fungerte, innover, utover og oppover.

FLITTIGE OG ÆRLIGE
 

Vel tilbake, sliten, men ”safe and sound” - til rom og seng sånn midt på natta. Natt etter natt, alltid med takk til Herren for velsignelse og bevarelse. Fikk møte alle 16 medarbeiderne der de virket. Og sitter tilbake med godt inntrykk av dem alle. Flittige og ærlige kvinner og menn som gjør ”det lille” de kan blant sine egne. De gjør sangerens ord til sine: Gå omkring i Jesu navn, hjelpe, trøste, stille savn. Vise medynk, tørre tårer, lege alt som hjertet sårer. Virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville.

TIKKE TIKKE TAKK!

To velkjente ”Betel”-sanger synges nå for full hals i alle forsamlingene og landsbyene jeg besøkte i Godavari-distriktet. Jeg hadde oversatt dem til engelsk slik at alle ble kjent med innholdet. Måtte synge dem igjen og igjen. Nå blir de oversatt til telegu. Den ene om den tikkende klokke: Tikke, tikke takk og om Herrens øye som alltid våker over den enkelte. En velkjent sang, særlig for alle dem som har gått søndagsskolen på Betel i Lillesand.
Og så sangen fra Varmestua der: I Herrens hender, In the arms of Jesus. Hjerter, ører, øyne og munn ”slukte” ordet og tonen i evangeliets trøstende og styrkende budskap.

-HAN ER MIN BROR!
Sterke scener ble det også på avskjedsdagen. Da skulle landsbybarna få gave. Hver sitt stykke tøy! Det kunne brukes til å sy skjørt, bluse, bukse eller skjorte.

         Den vesle kirken var stuvende full av de små. Men da gavene skulle deles ut, ble trengselen faretruende stor. De skubbet og presset hverandre for å få tak i gaven. Noen gråt. Holdt på å få panikk. Like foran meg sto en liten pjokk, livende redd. Bak ham stod en større gutt. Han holdt armene i sirkel rundt den lille. Vernet ham trofast mot den truende trengsel.

         –Han er min bror, sa han.

Hun sa nok det samme, Bibelens vesle Miryam da hun på tilbørlig avstand holdt øye med sin bror da han befant seg i livsfare der ute i Nilen. Hun var den rette person, på rett sted - på rett tid. Det var et hyrdehjerte som banket i henne.   

         Alle har vi en bror. En søster. Her heime og der ute. Et medmenneske. Som under livets skiftende kår trenger å bli oppmuntret, løftet, støttet, vernet og ledet.

         Måtte vi alle gjøre det lille VI kan, der hvor Gud har satt den enkelte av oss.

Jernbanereisa tilbake igjen mot flyplass ble litt spesiell.  Da kom nemlig meldingene om bombene som eksplodert på togene i Mumbay, tidligere ankomst og utreiseplass. Der jeg ”normalt” kanskje skulle ha vært akkurat da. Men denne gang gikk altså reisa via Chennai, en helt annen kant av landet ….

Det våkende øye ante meg, midt i India-mørket. Tikke, tikke takk! 

Tor Marius Gauslaa       

Medlem i Innsamlingskontrollen i Norge.

   Kvalitetssikrer innsamling

®

v/Tor Marius Gauslaa, Lofthus, 4790 Lillesand

Postgiro 0540 0753344. Telefon 37 27 00 94. Mobil 90 65 64 27. Organisasjonsnummer 974 341 557

E-mail: Se her

Andre www-sider:

yerushalayim.no - evangeliet.no - gauslaa.no - yeshua.no - hearttoheart.no - juleevangeliet.no