Reisebrev:
India i oktober -
november 2015:
Med Ingrids
sang – fra Hjerte Til Hjerte
Ø Den fulgte meg heile veien.
Fram og
tilbake.
Og under det to uker lange oppholdet i India.
Ingrids sang.
Den hun
gav meg som en hilsen fra Herren.
Bare timer før Widerøe-flyet løfta meg opp og
fram til Kastrup sist i oktober. Og derfra med Lufthansa-fly til Frankfurt og
videre til Chennai, tidligere Madras, i Sør India. Og derfra igjen med «express»-tog
til det område i delstaten Andhra Pradesh, der jeg bor og farter når jeg
besøker Hjerte Til Hjerte-vennene i India.
Ø Det var Ingrids sang som fulgte meg.
Skrevet av Julie von Hausmann i 1862. «So nimm denn meine Hände».
Så ta da mine hender….Og før meg frem…
Det Ingrid
neppe visste, var at nettopp denne hilsenen skulle følge meg på en heilt
spesiell måte. Ikke bare fram og tilbake. Men også som en kilde til det budskap
jeg fikk bringe i alle de forsamlinger og møter, 18 i tallet, som jeg deltok i
under oppholdet der.
Kort sagt: En påminning om Den allmektige Guds åpne og alltid trofaste hand.
Vist oss i Jesus Messias. Med plass nok til oss alle. Til fullkommen frelse. Og
bevarelse underveis.
Og om vår vesle svake og troløse hand.
En
personlig bønne-sang er det. Med mange av Guds løfter: Inntil jeg salig ender – i Himlens land. Jeg kan ei gå alene…Selv om
jeg ei fornemmer din sterke hånd, min salighet dog fremmer din gode ånd…
SOM SULTNE FUGLEUNGER
Under
oppholdet i India fikk jeg også denne gang bo i kirka i landsbyen Rajapudi,
beliggende bare noen få mil fra nærmeste by Rajahmundry. Hinduer, kristne og
muslimer synes å leve fredelig sammen her. Men slik er det ikke alle steder.
Hovedinntekten
for folket som bor her, kommer fra landbruket. Her er åkrer med svaiende
sukkerrør-planter. Dyrket i India i siden før år 510 f. Kr. – da den persiske
keiser Darius under invasjonen der fant «et siv som gir honning uten bier»,
ifølge Wikipedia. Her er arbeid å få også på fruktbare, bugnende og grøderike
marker med ris eller bomull, tobakksplanter og banan-plantasjer. Og i eksotiske,
majestetiske palmelunder med kokosnøtter høyt, høyt der oppe.
De er fattige på det vi kaller «verdens» gods, våre venner i India. Men så rike, mye rikere enn oss – på Troen
med stor T. Troen på den allmektige Gud som i Messias Jesus har vist oss at Han
bryr seg om den enkelte. Til frelse og til hjelp for kropp, sjel og ånd.
Og når Evangeliet forkynnes – så sitter de på sine matter på golvet i de enkle
kirkene sine. Lyttende. Sultne som grådige fugleunger. Åpne, gode blikk. Mange
tårer. Av smerte, utrygghet, mishandling. Men også gledes-tårer. I takknemlighet
over å være i Herrens mektige, bevarende, trøstende hand.
«Så ta da mine hender. og før meg
frem…jeg kan ei gå alene…hvor Du meg fører ene…jeg følger med…»
Barna, og
dem er det mange av, sitter lengst framme. Ofte sammen med funksjonshemmede.
Som «lille» Devi som nå er blitt over 20 år. Kroppen fullstendig deformert. Men
ansikt og uttrykk levende engasjert. Vi har formidlet hjelp til henne gjennom
mange år nå.
De ligger eller sitter stille og lyttende, de små. Noen med Bibelen i fanget!
Noen sovner kanskje. Særlig de minste som sitter i mors eller bestemors fang.
Mannfolka sitter på den andre sida. Mange av dem er med og spiller. Og bakerst
sitter ofte de eldste. Kanskje de som ikke er helt sikre ennå – på hva og hvem
de skal tro på…? På skapningen – eller på Skaperen? Men alle lytter de. Suger til seg Ordet om
korset. Om Guds grenselause kjærlighet til sin en skapning. Synliggjort i
Golgata-verket.
Og i kirka
i Rajapudi, Nede ved inngangsdøra, står 18 år gamle Grace. Smilende. Alltid
opptatt med å hjelpe og å tjene. Nå som «dørvakt» og «døråpner». Med utstrakt
hand, rede til å lose dem som trengte det til en grei plass videre inn i det
enkle, tettpakka lokalet.
Og under nattverden: Grace er en av hjelperne!
Gud gi at vi kunne lære av henne til å dele hjertevarme og hand med våre
medmennesker.
Men Hjerte
Til Hjerte formidler ikke bare mat til hjertet. Etter alle møter og
Gudstjenester, vanker det mat. Nok mat til alle. For Mesteren sa: -Gi dere dem
å ete!
Hundene
fikk også noe å ete! Det står jo om dem - at de får ete av de rikes
bord. På bildet over ser du en kar som virkelig hadde hjerte for de
firbeinte!
MEDARBEIDERNE
De 16
«faste» medarbeiderne i Hjerte Til Hjerte, kvinner og menn, er bosatt over et
ganske stort område i delstaten Andhra Pradesh. Jeg besøkte dem alle, sammen
med den lokale lederen og en del hjelpere. I «bushen» og oppe i fjellene. Stort
sett et par timers kjøring til den enkelte. «Veien» dit var ofte i en
ubeskrivelig forfatning. Men med dyktig sjåfør og skikkelig bil med trekk på
alle hjula, gikk det bra.
Forventningen
var rørende stor over alt hvor vi kom. Blomsterdryss og blomsterkrans. Barn som
sang og danset. Glade, positive mennesker. Alle samlet de seg for å høre mer.
Om Jesus, om Yesaijah, som han heter på deres eget Teluguspråk.
Så fikk de høre om de mektige armer og den utstrakte hand til hver enkelt.
Alltid knyttet opp mot konkrete eksempler fra Skriften. Og med gledelige «Aha»
tilbakemeldinger fra dem som hørte, forstod og trodde.
Mange hadde
behov for å bli salvet og bedt for. Også med håndspåleggelse. Sjukdom.
Funksjonshemming. Slitasje. Smerter. Angst. Fattigdom. Ensomhet. Barnløshet. Manglende
frelsesvisshet. Så mange begjæringer om hjelp. En av utfordringene i den
sammenheng, var å minne om, peke på, at den sanne forbeder er Mesteren sjøl. Og
at vi bare er hjelpende redskaper i hans mektige hand. Til å trøste og hjelpe
og formidle veien til frelse og fornyelse. Ikke en predikant-»guru» med magiske hender og
evner, slik en ofte kan få inntrykk av når bønnehjelp om helbredelse blir som business
i Jesu navn her heime.
TROFASTE
To følelser
inne i meg siste dagen under avskjeden med de faste medarbeiderne: Takk til Ham
som virkelig har tatt, og holdt mine hender – og ført meg fram like til i dag.
For uten Hans hjelp, visdom og kraft hadde jeg ikke hatt noe å gi våre venner.
Men også: Glede over at jeg kan vende nesa heimover igjen. Til min og mine
kjære der heime. Med en følelse av at det har gått bra, også denne gang.
En avskjed
kan være sår. Men det såre dempes i vissheten om at en kristen alltid kan si På
gjensyn. Her nede. Eller der oppe.
Alvorlige
ansikter hos dem alle da de forstod at den faste, månedlige hjelpen som vi har
formidlet til dem gjennom mange år nå, alltid var avhengig av den hjelpen som
kommer inn fra våre norske venner. Gaveinntektene hadde vært svakere hittil i
år enn tidligere. Utsiktene ikke heilt gode. Men: Trøstens ord fra
misjonærpioneren Hudson Taylor gav mot: «Guds arbeid. Drevet på Guds måte. Vil
aldri mange Guds underhold.»
Nødvendig altså – igjen og igjen – å rekke opp bønnens hender til Ham som fører
sin egen sak fram til seier. Hand i hand med Ham. Hjerte Til Hjerte med Ham. Kanskje
kan du som leser dette, være med å hjelpe?
HAN FØRTE MEG FRAM
Og på
heimvei – i toget: Melding fra Norge: Håper ikke Lufthansa-streiken skaper
problemer? En lammende følelse. Streik? Skal
jeg bli sittende «fast» i Chennai? Og i så fall, hvor lenge? Bønnerop: Så ta da mine hender – og før meg fram, Gud!
Og flyet gikk. Alle «mine» fly gikk. Streik til tross! Og «unge Gauslaa»,
nå 72 år gammel, satte beina på norsk jord akkurat slik det var planlagt.
Navlebeskuende og egoistisk? Ja vel, det får så være. Men takk til Ham som
førte meg fram!
Dette reisebrevet
sto i Lillesands-Posten
den 1.desember 2015