Hjerte Til Hjerte-turen til India "sitter
der» ennå - i kropp og sinn
Et bedre liv - og en lysere framtid
Den sitter fortsatt i kroppen, 14
dager etter at jeg kom heim. Og 7 dager etter siste malariatablett: Årets tur til
Hjerte Til Hjerte-vennene i delstaten Andhra Pradesh i Sør-India. 30 timer reisetid
hver vei, på flyplasser og i lufta.
Tøffere og sterkere er jeg altså ikke, sånn helsemessig. Men så går det seg til
etter hvert, som vi sier.
Men i sinnet mitt vil den alltid sitte
der, turen. Alle minnene. Møtet med menneskene der. De små. Og også de store.
Alle inntrykka, for syn og for hørsel og for hjertetl. Nesten som inntrykk fra
en annen verden og en annen tid.
For: De er fattige på «verdens gods»,
vennene jeg besøker der. Noen i travle og støvete og larmende bystrøk. Noen
langt, langt der inne i «bushen». Andre høyt der oppe i fjellene.
Men felles for dem alle er det faktum – at de midt i sin fattigdom - er rikere
enn oss. Rikere i troen. I tiltroen til Allmaktens Gud. Til den frelse og den
frelser Han har gitt oss i Jesus Messias.
TUR OG OPPHOLD
Turen
til India går via Kjevik til København. Og derfra til Frankfurt. Så til Chennai
(tidligere Madras) heilt sør i India. Og derfra igjen, med fly denne gang, til
Rajahmundry. Og med bil til kjerka i Rajapudi. Og her har jeg altså «base» under
oppholdet. I et enkelt lite rom med seng og med pult. Sammen med ei lita
«lizard», firfisle – som av og til dukker opp på veggen.
Og
rundt meg der: 15-20 barn. De fleste av dem har mista mor eller far. For kjerka
er også barnehjem. Her får de kjærlighet, omsorg, trygghet, mat og husrom. Og
skolegang.
På bildet underst til venstre ser du et eksempel på omsorg. Hun blir
gratulert med fødselsdagen sin, slik skikk og bruk er i møtene. Får et
solstreif inn i livet sitt. På siden av henne står HTH-lederen i India,
Sathyada George Bob. Han bor her i kjerka. Her bor
også Branham, sønnen hans. Svigerdatter Lilly. Barnebarnet, alles
yndling, snart ett år gamle
Henry George Marius (!). På bildet under til høyre slipper mammaen
krabaten sin inn på rommet "mitt". Sammen med lille Annie Rio.
Her i kjerka i Rajapudi, reist for midler gitt av Hjerte Til Hjerte-venner, her holder også mange, mange trofaste hjelpere til.
De steller mat. Feier og vasker golv. Deltar aktivt i bønnesamlinger, i
søndagsskole og i Gudstjenester. Og kjører bilen. Til og fra de mange samlinger
der ute i menighetene hos Hjerte Til Hjerte-medarbeiderne. Tenker alltid på
«hompetitten» når vi hopper og spretter underveis til og fra samlingene hos våre medarbeidere.
STERKE INNTRYKK
Sterke
innrykk har jeg fra møte i Jaggampeta med pastorer og forkynnere fra ulike
«båtlag» allerede på ankomstdagen. Var invitert til å tale der. Til stede var metodister,
lutheranere, baptister, karismatikere, åpne og lærelystene. Prekte om hyrdesinnet. Med eksempler fra
Bibelens kvinner og menn. Og om Mesterens utfordring til oss – om å lære av Ham
som er saktmodig og ydmyk av hjertet.
Alle i India vet hva en hyrde er. Vi møter mange av dem over alt hvor vi
ferdes. Sammen med flokkene sine. Av og til foran de firbeinte. Av og til bak.
Med kjepp og stav i hand. Ikke for å slå. Men for å lede og samle.
Så
gikk det slag i slag – til de mange enkle små kirkebygg og menneskene der. Møte
midt på dagen. Og møte seint på kvelden. Forventningsfulle mennesker samla.
Store og små. Med stjerner i blikket. Åpne øyne, ører og viktigst av alt:
Hjerter! De smakte på Guds ord. De «åt» det. Og de erfarte den frelsende og bevarende
kjærlighet i og fra Allmaktens Gud. Vist oss i Jesus Messias.
FORLEGEN
Det
hender vi kjenner oss forlegne. Slik ble det i hvert fall for meg da vi ankom
jenteskolen jeg var invitert til. Evangelisk, luthersk skole i den store byen
Rajahmundry.
En
kongelig mottakelse. To elever utkledd som soldater i æresvakt. Blomsterdryss
fra ventende, begeistra elever langs svalgangen. Varm velkomst fra skolens
rektor. Og 150 jenter fra 5 til 15-årsalderen samla. Muslimer. Hinduer.
Kristne. I skjønn forening! Med åpent, begeistret og forventningsfullt sinn.
De
stod fram med bønnelapper. Skriftsteder. Velsignelser. Og med vel innstudert
danseopptrinn. Og blant disse – hadde jeg altså det privilegium å kunne
formidle, i sang og i tale, Det gamle evangelium. Vitnesbyrdet om den eine,
sanne Gud. Og om hans enbårne sønn. Menneskesønnen Yesajah, som de kaller ham i
India. Han som gav sitt liv til en løsepenge. Ikke bare for noen få «heldige».
Men for alle mennesker. Guds inkluderende frelse!
Vår
gode venn Amulya er lærer ved denne skolen. Og med oss som en hilsen
hadde vi mobilt høyttaler og mikrofonanlegg. Fikk testa det
skikkelig under samlinga der!
BARNEMØTE
Sterkt
er også inntrykket fra barnemøte i Rajapudi-kirka. 300 barn samla. Jentene på
golvet på den eine sida. Guttene på den andre. Søster Lilly forteller.
Engasjerer. Det er som om de små hjerte-ørene vibrerer. Av sult på Guds ord. Og
så synger hun. Og hopper og danser. Og barna med. Jubel og begeistring. Og også
stillhet. Smilende, glade ansikter. Men i blant dem: Noen med tårer. Herren vet
hvorfor. Kanskje en lengt etter mamma eller pappa. Det er mange «orphans» i
blant dem. Foreldreløs.
Og også, midt i blant dem, nær plattforma, la Devi, min gode venn for
mange, mange år. Bildet i andre rad under, til høyre. Kroppen deformert. Men hodet,
ørene, øynene og smilet in takt! Hun er blant dem som får fast hjelp
fra oss. Det letter situasjonen for henne, mammaen og bror.
Her, blant barna, er det også godt å kunne synge søndagsskolesangen fra Betel. På engelsk,
riktignok. «Tikke, tikke, takk..Ja hver en stund, minutt og sekund: Jesu øye
våker over meg.» De kan den, de små Hjerte Til Hjerte-vennene våre i India. Kaller
meg Tikke-tikke-takk pastoren. Fikk minne dem om – at midt i livets stormvær, så
har vi en Frelser som våker over oss. Og som er med oss over. Til den himmelske
strand.
Og så ble barnemøtet avslutta: Med utdeling av gave til dem alle. Et beger i
stål. Det var som om de hadde vunnet i Lotto!
DET SISTE MØTET
Det
siste møtet hadde jeg blant venner oppe i landsbyen Kakavada høyt oppe i
fjellene. Nirmal Raju og Padma heter pastorparet der.
Det var mørkt. Det regnet
og tordnet under veis dit. Fra den lille kirka lød lovsang og bønn. Lyset kom og lyset gikk. Også etter at
strømgeneratoren var koplet til. Med oss på møtet var barna til pastorparet.
Sjukepleierstudenten Mary Rani, funksjonshemma Jyothi – og Sathi Reddy. Jyothi
hadde bursdag. Den ble markert med kake og gratulasjon fra prekestolen.
Md
oss var søster Amulya. Bilde under til venstre. Hun deltok med sang. Og
i møtet var det også mange evangelister (bildet under). Arbeidere som
ikke hadde støtte "utenfra". Men som var ivrige evangelister.
Mary
Rani sang også på møtet. Bildet nederst til venstre. Samme sangen som hun hadde sunget med tårer da jeg var der første
gang, for mange, mange år siden. Sangen om Jesu død på Golgata. Og der fikk jeg
formidle evangeliets «røde tråd»: Se der, Guds lam, som bærer bort verdens
synd. Også her var det varm velkomst og takk. Noe bildet under til høyre også bekrefter.
Det
var ekstra spennende å komme til denne landsbyen denne gang. Det var her vi
tidligere i år gav grønt lys for å bore etter vann. Da for at folk skulle
slippe å gå opp i til åpen kilde et godt stykke oppe i åsen for å hente vann.
Og boringa gav godt resultat. Nå pumpes vann opp fra 60 meters dyp. Til
installert vanntank. Med mange kraner. Plassert like ved kirka. Vann nok og
kraner nok til alle «tørstende».
Et taust men talende vitnesbyrd om Ham som innviterer alle "tørste" til
å komme og til å drikke det "levende vann" som utgår fra Mesterens
hjerte.
FARVEL - og PÅ GJENSYN
Og så, siste dagen – det tradisjonelle avskjedsmøtet med medarbeiderne,
pastorer og Bibelkvinner. Oppmuntringer og formaninger om at vi fortsatt må
virke sammen. I den ånd som Bibelens speider Kaleb og Hosea var preget av etter
å ha utforsket løftes landet. Dette å føre hverandre inn i Troens kvileplass
ved Jesu hjerte. Og å forkynne Herrens dyder. Han som kaller oss ut av mørke.
Og inn i sitt underfulle lys. På bildet under til venstre ser du dem.
Og det siste jeg så – før heimreisa, var lille «orphan» Siri som stod der ved
trappa. I lys grønn kjole. Kikket litt nysgjerrig på meg. Hadde mista pappaen i
Hiv. Mamma fattig. Nå på barnehjemmet der i kirka, sammen med storesøster. Hva
slags framtid hun og de andre får, vet jeg ikke. Men sammen kan vi bidra til å
gjøre den litt lysere og litt bedre.
Takk til alle alle dem i India som sørget så vel for meg der, også
denne gangen. Og takk til dere her heime som med gaver og i bønn
hjelper oss. Fra hjerte og til
hjerte!
Og takk til Lillesand Baptistmenighet - som betalte turen!
Tor Marius Gauslaa
|